Ringerike Flyklubb, avdeling av Norsk Aero Klubb

Her kommer  mer senere🙂

Jeg kom til Ringerike i 1964, i forbindelse med tiltredelse av en stilling ved et NATO anlegg i området. På Eggemoen lå en stor flystripe fra krigens dager. Et flyselskap - Nor Fly - hadde base for tre fly som var spesialutstyrte for vertikal fotografering, og et småfly for skråfotografering. Ellers ingen annen flyvirksomhet. (se "Nor-Fly og Eggemoen" knappen øverst på denne siden)

Jeg traff snart andre flyinteresserte. Sverre Egil Larsen fra Hønefoss tok initiativ til annonsering for samling av oss, og snart ble Ringerike Flyklubb re-etablert. (Ringerike Flyklubb hadde hatt en glideflyaktivitet like før og litt etter krigen.)

Vi fikk leie en Piper Supercub fra Nor-Fly på gunstige vilkår når denne ikke var ute på fotografering. Imidlertid var dette selvsagt på godværsdager, og det skapte problemer i forbindelse med organaseringen av skoleflyvningen som vi var blitt godkjent for av Luftfartsdirektoratet - som det da het.

Så ble det til at jeg kjøpte en Piper Cub fra Flesland, LN-BWP, og fløy det hjem til Eggemoen - til full dispossisjon for klubben. Nå ble det fart i sakene. Allerede ett år etter at klubben var etablert, startet vi med skogbrannvakt fra fly - et pionerprosjekt i Norge!

PIPER J3 CUB LN-BWP

(Lokale SAS piloter endret raskt registreringen til: LN- Brandy  Whiskey  Pjolter)

 Motor. Firesylindret motor på 90 HK. Denne motoren gir flyet en marsjfart på 80 Knop, som tilsvarer 148 km/t.

 Enn bensintank, som rommer 68 liter, er montert bak instrumentbrettet, så den som sitter i forsetet har den prinsipielt i fanget !  Midlere bensinforbruk et litt over 20 liter pr. time, som gir den 3 timer og 30 minutters flytid med vanlig flyhastighet..

 Maskinen veier tom 407 kg og 630 kg fullt lastet. Siden den har halehjul og lavtrykksdekk, er den svært godt egnet for landing og avgang fra ganske korte og røffe grus- og gressbaner. Jeg hadde også ski for vinterflyvning – det var gøy å besøke bekjente på vinterhyttene. (Dengang var det ikke forbud mot motorisert ferdsel i utmark).

Flytypen har doble kontroller, er lettfløyet og det er meget god utsikt fra cockpit. Det kom vel med ved skogbrann overvåkingen!

Det er også et utmerket fly å lære seg flyging med halehjul, som krever litt mer enn moderne nesehjulsfly.

Vi hadde ofte besøk av flere SAS piloter som bodde i nærheten.  (Hole var gunstig skallekommune)  De likte alle å ta seg noen runder med Cub’en nå og da. Landingene var stor underholdning for oss som sto og så på: De flatet ut i trappetrinn nedover rullebanen!  Sittehøyden var nok forvirrende ulik deres vanlige arbeidsplattform i SAS. Som en sa – han var redd for at han skulle slå i stykker arvesølvet sitt før flyet ville sette seg ned på bakken.

 En annen hadde mange timer på Spitfire. Han var kraftig drillet i ikke å føre stikka for mye fram ved hjul-landing, på grunn av liten propellerklaring mot bakken ved høy hale..Cub’en er derimot lett å hjullande, du kan uten fare føre stikka helt fram etter at hovedhjulene har fått bakkekontakt. Spitfire’n satt imidlertid så dypt i han, at han hadde mental sperre mot å føre stikka nok fram. Dette resulterte i noen ikke helt elegante kenguro-hopp de første gangene han prøvde, og vi “amatørene” storkoste oss. Jeg tror det var da en kollega av flyveren døpte den til Brandy Whisky Pjolter.

Hilsen

Kjell I.Gilje